Artsmangfoldet truet?

 Regine Andersen, Frithjof Nansen Institutt har skrevet en svært viktig rapport om “Plantemangfold i jordbruket og bønders rettigheter i Norge” (FNI Report 11/2011). Den største trussel mot det tradisjonelle systemet med frøbytte og salg bøndene imellom kommer fra den globale såvareindustrien.

Gjennom lovbeskyttelse for denne industriens såvarer og forbud mot omsetning bøndene i mellom har mange land i Europa sterkt redusert sitt artsmangfold. Vi ser den samme utvikling innenfor akvatisk genmateriale. Det tas patent på slik materiale. Ønsket om å opprettholde artsmangfoldet – se lov av 19 juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 4 – og bevare godt, økologisk tilpassede arter i sitt naturlige habitat er truet gjennom panterettigheter og forbud mot omsetning. Dette gjelder også innen for biologisk materiale slik som av “uautorisert” handel med kjønnsprodukter som rogn og melke.

EU-regelverket som Norge er tilsluttet gjennom den utvidede veterinæravtale (fra 1. januar 1999) gjorde det umulig å ta vare på plantemangfoldet på gårdene og det ville bare vært et tidsspørsmål før dette arbeidet opphørte. Hadde det ikke vært for at bøndene brøt disse reglene, og myndighetene signaliserte at de ville se gjennom fingrene med det, så hadde arbeidet med sortsmangfold på gårdene fått et alvorlig tilbakeslag.

Som et resultat av protester fra landbrukshold i Norge og også i andre land, myket EU opp reglene med nye direktiver, som Norge nå er i ferd med å implementere. Fra 2010 er det igjen lov for bønder (og andre) å omsette såvare (men ikke settepotet) seg imellom så lenge dette skjer på en ikke-kommersiell basis. Det er fortsatt ulovlig for såvareforretninger å omsette såvare fra sorter som ikke står på den offisielle sortslisten, men det er blitt mulig å søke om godkjenning for såkalte bevaringsverdige sorter og tradisjonssorter av grønnsaker, som da vil kunne omsettes innenfor bestemte rammer og begrensninger (se under). Kriteriene for godkjenning er mer fleksible, og det er grunn til å tro at en del av de gamle og særegne sortene vil kunne godkjennes, og dermed bli tillatt omsatt innenfor disse rammene og begrensningene. Rapporten konkluderer med at “[n]orsk genressurssenter, bondeorganisasjonene og andre relevante observatører anbefales å følge utviklingen nøye med hensyn til praktisk omsetting av såvareregelverket. Dersom det viser seg å hindre arbeidet med bevaring og bærekraftig bruk av sortsmangfoldet, må løsninger snarest søkes – i samarbeid med Mattilsynet, om det lar seg løse innenfor EUs regelverk – eller på politisk plan i Landbruks- og matdepartementet, om det ikke gjør det. Det kan være gode grunner til å søke om å unnta såvareregelverket fra EØS-avtalen dersom det skulle vise seg nødvendig, da europeisk såvareindustri har liten interesse av det norske markedet, og et unntak for Norge vil få minimale konsekvenser for det europeiske såvaremarkedet. Til gjengjeld ville et unntak gjøre det mulig for Norge å utvikle en såvareregulering som er i tråd med behovene for å stimulere til økt engasjement for bevaring og bærekraftig bruk av sortsmangfold, og kanskje bli ‘best i verden’ på området”.

Norge må være oppmerksom på denne utvikling som også presser seg på mht marine organismer og søke løsninger som fremmer og opprettholder naturmangfoldet både hva angår planter og dyr.

Tromsø, 19. november 2011

Peter Ørebech