Vil det skje endringer i det finansielle og økonomiske system som gjør det mulig å hindre at nye kriser oppstår?

Slike endringer er nå det viktigste samfunnsspørsmål å få løst, nasjonalt som internasjonalt.

Det hadde vært ønskelig om man allerede i dag kunne svart ”ja” på spørsmålet i tittelen. Men dessverre, det er det ingen som kan si, og verre: Utsiktene for et ja innen rimelig tid er heller ikke særlig lyse. Men det er mange med meg som er overbevist om at ved et sterkere engasjement på bred front vil det lykkes å overvinne de sterke maktkonstellasjoner som nå motsetter seg slike endringer.

Det synes å være alminnelig enighet om at den nåværende finanskrise hadde sitt opphav i de såkalte ”subprime” lånene med de tilknyttede ”derivater” som verken bankene eller kundene som kjøpte dem var klar over hva kunne innebære, ikke minst risikoen for tap. Og det var tap det ble. Bankene og de øvrige finansinstitusjoner kom i store gjeldsproblemer som spredte seg over hele kloden. Flere gikk konkurs eller måtte reddes av staten.

Finanskrisen utviklet seg i full bredde og gikk fort også utover realøkonomien som på langt nær ennu ikke har overvunnet krisen

Men ”subprime”-problemene var bare en effekt av en mer grunnleggende årsak: Mangel på styring og regulering av hele finansnæringen. Subprime-skandalen viser jo det til fulle. Med et skikkelig lov og regelverk, kontroll og ettersyn ville et slikt missbruk av folks tillit og penger ikke vært mulig. Historisk sett har USA ikke vært den dårligste i reguleringspolitikk, jfr. bl.a. Roosveldt. Men i likhet med den øvrige verden ble USA og den vestlige verden grepet av og bukket under for en gjenopplivet dogmatisk tro på at markedet klare seg best uten inngripen fra staten og offentlige myndigheter: DEN NYLIBERALE DOGMATISMEN gjorde seg gjeldende fra l970-årene. Siden har den påvirket og dominert politikk og økonomi stadig sterkere til skade for store deler av befolkningenes livsstandard. Det har skjedd ved en stadig sterkere reduksjon av regulerings- og kontrollvirksomheten med større ustabilitet og krisetilstander i finans og økonomi. Privatisering og konkurranse dreier alt seg om nå, noe som har ført til en reduksjon av velferdsstaten. De grunnleggende ytelser i velferdssamfunnet, undervisning, sykehus og sykehjem, omsorg for eldre og andre trengende grupper blir mer og mer overtatt av private konsern, som først og fremst er interessert i profitt, og mange av dem er registret i skatteparadiser. Det er ikke lite av skattebetalernes penger de drar av gårde med.

Det aller verste med nyliberalismen er at med den som styringssystem er muligheten for å realisere noen av de viktigste oppgavene i samfunnet, arbeid til alle og utryddelse av fattigdom og nød, ikke lar seg realisere. Nyliberalismen fører til det stikk motsatte. Arbeidsledigheten har økt og er nå ca. 500 millioner og antall fattige og nødlidende ca. 1ooo millioner på verdensbasis. Men arbeidsledigheten og fattigdommen er stor nå også i de vestlige land. Oppå det hele har det skjedd en utvikling mot en stadig skjevere inntektsfordeling også i de fleste vestlige land. I USA har det ikke vært en reallønnsøking for vanlige arbeidstakerne på de siste 30 år. Det som gjør denne utviklingen spesielt problematisk, og især når det gjelder arbeidsledigheten, er at det i særlig grad er ungdommen som rammes. Hvis det ikke gjøres noe med dette snarest kan vi oppleve en dramatisk meget vanskelig tid også for den demokratiske samfunnsorden.

Hva kan så gjøres for å snu denne utviklingen? Det er kun et svar: Etablere den nødvendige styring og regulering både av finanssystemet og det økonomiske system med sikte på et rettferdig og likeverdig liv for alle. Men dette er ingen lett oppgave med de maktforholdene vi har i dag. Noen vil kanskje si at den er umulig. Intet er umulig. Historien har vist mange endringer i styringssystemene som man på forhånd ikke trodde det var mulig å få til. Det skal nok gå denne gangen også, bare vi alle engasjerer oss sterkt nok for oppgaven.

Svakhetene ved det uregulerte finans- og økonomisystem gjorde seg gjeldende før den nåværende store finanskrise inntrådte. Men krisen fikk alle til å tro at nå ville man gripe sjansen til å etablere et nytt styringssystem. Men overbevisningen om det fortapte seg fort. De som hadde størst fordeler av nyliberalismen, kapitalen og konsernene satte fort inn sine betenkeligheter, allerede mens krisen var på sitt verste. Og nå har de satt inn motkreftene i stort omfang: En hærskare av lobbyister, tenketanker og omfattende mediapåvirkning og propaganda. Og argumentasjonen deres er like primitiv som den dogmatiske fundamentalistiske nyliberalismen, som langt på vei er av religiøs karakter, med metafysiske begreper som ”Den usynlige hånd” som styrer det hele gjennom ”The Economic Man. Hvem han så måtte være?

Men folk er ikke så dumme som de fanatiske nyliberalistene later til å tro. Det er jo ikke så lenge siden at et regulert finans- og økonomisk system ble praktisert med stort hell og utbytte for befolkningene, og de sosiale samfunnsmålene, den såkalte BLANDINGSØKONOMIEN fra de 3 første årtier etter den siste verdenskrig. At den ble kalt blandingsøkonomi var jo fordi markedssystemet fremdeles var med, men det var et REGULERT markedssystem.

Ingen må tro at Norden vil slippe unna de sterkt negative følgene av et fortsatt uregulert finans- og økonomisk system. Men det vil kanskje være lettere å få gehør i Norden for en systemendring enn i verden forøvrig. Og en stor del av verden må nok være med. Rammebetingelsene for hva man kan gjøre nasjonalt bestemmes i dagens verden av det internasjonale systemet. Kan man få til noen endringer av betydning i dette?             

Først Europa, som tildels er rammet ganske hardt av dagens finanskrise. Den siste utviklingen i EUs arbeid for å overvinne krisen er imidlertid svært betenkelig. Det gjelder hvem som skal betale kostnadene. ”Save the banks, not the bankers” har vært et slagord i redningsarbeidet.  Men det er det motsatte som nå synes å bli resultatet, De store underskudd som redningsarbeidet har medført på statsbudsjettene, foreslås nå dekket av skattebetalerne og lønnstakerne. Bankierene går fri. Etter at staten reddet dem belønnes de på nytt med lønnshevinger og bonuser, noe som synes å være ennu mer omfattende i USA. Motstanden mot en slik løsning er allerede markert. Fagbevegelsen, som forøvrig er sterkt svekket i EU i de siste nyliberalistiske årtier, er i gang med omfattende protester og massedemonstrasjoner. Norden må vise sterk solidaritet med og deltakelse i protestbevegelsen, ikke bare fra fagbevegelsen, men fra alle tilhengere av blandingsøkonomi og velferdsstat. Utfallet av kampen i Europa kan bli avgjørende også for oss

I USA er utfallet av en kamp om sterkere regulering av det finansielle og økonomiske system usikkert. På den ene side har man en stor og meget ressurssterk gruppe av kapitalister og korporasjoner som tjener godt på – og sverger – til markedsfundamentalismen. På den annen side er ulikhetene nå blitt så store og velferden for store grupper av befolkningen så sterkt redusert at det skulle være mulig å reise en sterk opinion for et mer regulert finans- og realøkonomisk system.

I verden forøvrig ligger forholdene kanskje best til rette for en oppslutning om en sterkere regulering av det finans og realøkonomiske system. Det gjelder jo de fleste utviklingsland som er de som taper mest på det nåværende system. De gjør seg nå også sterkt gjeldende i den internasjonale debatten om reformer. Men utviklingslandene får ikke være med når de rikeste landene diskuterer hva som bør gjøres internasjonalt. 179 land er utelukket fra G20- drøftingene og beslutningene, selv om de kan ha avgjørende betydning for mange av disse land. Selv som observatører er de ofte utelukket. G20 har i det vesentlige vært opptatt av å gjenvinne funksjonen til det kriserammede systemet og har i den forbinnelse skaffet penger til såkalte krisepakker.

Til gjengjeld er utviklingslandene i høy grad med i drøftingene i den eneste internasjonale organisasjonen som omfatter alle land, nemlig FN. Og FN har engasjert seg sterkt i finanskrisedebatten og satt den inn i en større sammenheng. FN besluttet på et tidlig tidspunkt å avholde en stor konferanse om den finansielle og økonomiske krisen i juni 2009. Presidenten i FNs ”General Assembly” oppnevnte en Expert-kommisjon som skulle utrede og legge fram materiale til bruk for konferansen. Kommisjonen ble ledet av Nobelpris-vinner i samfunnsøkonomi Stiglitz. Den la fram en meget omfattende rapport som ikke bare dreiet seg om finans- og økonomistyring, men tok opp alle de omfattende problemer og utfordringer i verden som denne styringen henger sammen med og som må angripes med omfattende reformer sammen med og koordinert med finans- og økonomireformene. Stikkordene er koordinering, gjensidig samarbeid, overordnet styring.

Problemene og utfordringene FN tar opp igjen, men som er spesielt viktig i denne internasjonale styringssammenheng, er bl.a.: Fattigdommen, sulten, arbeidsledigheten, klima, ressurser, energi, skatteproblemene med skatteparadisene, et nytt globalt valutasystem, tradingsystem og investeringssystem, inntektsutjamningen, lokalt som globalt. Men kanskje det viktigste, men også det vanskeligste, er forslaget om en overgripende global styringsinstitusjon, fortrinnsvis under FN. Det er ikke mulig å ta opp til drøfting hele dette omfattende problemkomplekset her. Men det bør gjøres snarest i alle nasjoner og miljøer.

Stiglitzkommisjonens forslag ble til å begynne med godt mottatt av den store FN-konferansen den var utarbeidet for, likeledes av det første General Assembly som behandlet den. Men det varte dessverre ikke så lenge før motstanden mot mange av forslagene gjorde seg gjeldende, noe som ikke uventet gikk ut over u-landenes interesser. Spesielt gikk det ut over forslaget om en sentral styringsenhet. Det skal nok ytterligere kamp til for å få utryddet århundrelang utbytting av den fattige verden. Det er fremdeles håp om at noe kan bli gjort. Kampviljen ser fortsatt ut til å være tilstede i FN.

Hva kan så resultatet bli? Hvis ikke USA og de andre rike vestlige land er villig til å gi fra seg noe av det globale eneveldet, kan det virkelig bli internasjonale problemer. Kan vi oppleve en todeling, kanskje flerdeling av verden?