Europakonferansen 2009 i Oslo

Hvert år arrangerer det norske Utenriksdepartementet ”europakonferansen”. Formålet er å stimulere til EU-debatt i Norge. I år var Joschka Fischer, Tysklands utenriksminister fra 1998 til 2005, invitert som hovedtaler. Årets tema var: ”Finanskrisen – politiske konsekvenser for EU”. Fischer og vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, talte om alle sider ved EU. De snakket lite om konferansens tema, finanskrisen og EU.

I panelet satt gjester fra det nære utland:

Margareta Cederfelt; medlem av EU-komitéen i Riksdagen, Moderaterna.

Marlene Wind; professor v/ Center for Europeisk Politikk, København Universitet.

Fra Norge satt disse på sine ”seter”:

Utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Siv Jensen; stortingsrepresentant og partiformann, Fremskrittspartiet.

Audun Lysbakken; nestleder i Sosialistisk Venstreparti.

Hva snakket så panelet om?

La meg gå 2000 år tilbake i tid for å finne en normativ begrunnelse for politisk snakk. Aristoteles mente dette: Menneskets egenart er språk. Mennesket fullender seg selv, som menneske, ved å dyrke språket. Derfor bør mennesket gå rundt og snakke om politikk.

Et politisk sammensatt panel snakket den 20. mai 2009 om dette:

Vi har en finanskrise. Det er en fordel for Norge at EU ”løser” finanskrisen. EU har bidradd til at krisen ikke har blitt verre enn den er, dvs. uten EU hadde krisen blitt verre. ”Kriser” har for øvrig fulgt EU i hele dets historie. Krise er en forutsetning for samarbeid, og samarbeid er nødvendig for å løse en krise. WTO og EU hindrer proteksjonisme i disse krisetider, dvs. WTO og EU hindrer at land bryter avtaler om frihandel.

Finanskrisen kan sparke i gang diverse politiske prosesser. Upopulære politiske ideer – som markedsregulering - kan igjen komme til heder og verdighet. Noen i panelet pekte på mulige konsekvenser av finanskrisen:

Finanskrisen kan medføre skepsis til markedsløsninger. En slik skepsis kan inkludere skepsis til EU, som har traktatfestet markedsliberalismen. Både Irland og Estland var best på EU-liberalisme. Begge land hadde høy ”flexibilitet”. Begge land er nå i dyp økonomisk krise pga. sin EU-liberalisme. Da ristet vår utenriksminister på hodet. Den nordiske modell kan stå opp mot det irske og estiske eksperiment. Den nordiske modell – sterk velferdsstat og et regulert arbeidsmarked – klarer seg bedre i finanskrisen. Ja, slik snakket Audun Lysbakken fra SV og Norge.

Finanskrisen kan styrke ideer om marked og markedsløsninger. Alternativet til marked er mye verre, og da tenkte formann Jensen på sentralstyrt økonomi i det gamle Sovjet. Det vi trenger er ”gode” regler for markedet. Danske Marlene Wind hevdet at EU har ”gode” regler for markedet. Derfor er det danske SF og de danske sosialdemokratene for EU, eller var det euroen de var for. Undertegnede klarte ikke helt å henge med i de verbale svingene. Vår danske gjest konkretiserte ikke ”gode regler”. Og ordstyrer, Siri Lill Mannes, spurte henne heller ikke om hva hun mente med gode regler. Noen av oss husker regler for ”agurkens krumning”. Men det var kanskje en produksjonsregel og ikke en handelsregel.

Finanskrisen kan generere sosial uro som i sin tur skaper en politisk krise hvor land bryter inngåtte regler for frihandel. Proteksjonisme spøker rundt neste sving. EU-landene har ingen rett til proteksjonisme. Derimot har de fattigste land en viss rett til proteksjonisme. Dette er vi alle enige om. Ja, slik snakket noen i panelet.

Her er vi igjen tilbake til Aristoteles begrunnelse for politikk. Politikernes fremste egenskap er å lytte til den politiske opinion for å unngå sosial uro. ”Politisk pragmatisme” er dekkende for denne virksomheten.

Norge har også et ansvar for å løse finanskrisen. Den norske finanspakken må imidlertid først legges fram for overvåkningsorganet ESA. Det er viktig at overvåkningsorganet aksepterer at den norske måten å drive politikk på er i overensstemmelse med inngåtte spilleregler. Slik snakket vår utenriksminister.

Fischer snakket til nordmennene i Gamle Logen om lederskap: Politiske ledere skal ikke kun tilpasse seg folkemeningen/opinionen med det edle formål å vinne neste valg. Politiske ledere skal m.a.o. ikke bare være pragmatikere. Politiske ledere skal omforme folkemeningen i riktig politisk retning. Man kan riktignok tape noen politiske valg på å være leder på tvers av opinionen. Fischer hadde selv tapt noen valg til Forbundsdagen. Og det er ikke så ille!

Min sidemann begynte plutselig å snakke lavt om ”sterk leder”. Men, Fischer sa ikke at politiske ledere skulle frakoble seg folkemeningen. Det var kun snakk om å modulere folkemeningen i riktig retning. Fischer fikk det i hvert fall til å svinge i mitt norske, anti-elitistiske hode. Vi diskuterte hans innlegg i pausen. Fischer berørte et viktig tema – forholdet mellom politisk elite og folket, elitens vilje og folkets vilje.

Men, se vi har flere kriser. Vi har også en utviklingskrise. China industrialiseres, og landets forbruk øker. China har realisert økonomisk vekst. Chinas - og Indias - vekst skaper økologiske problemer av typen forurensing, global oppvarming, forbruk/oppbruk av naturressurser. Chinas vekst kan bare forsvares innen rammen av en ”grønn revolusjon”.

7. juni er det valg til EU-parlamentet. Også årets parlamentsvalg illustrer at EU har et demokratisk problem, dvs. det oppfattes av noen som et problem at bare 20 – 30 % av demos/folket akter å stemme ved parlamentsvalget. I våre demokratiske land har folket liten interesse for det demokratiske EU. Liten interesse for EU og liten interesse for valg til EU-parlamentet kan forklares slik:

EU-parlamentarikeren kommuniserer dårlig med folket. Dette kan igjen forklares ved at parlamentarikerne bruker all sin tid på internt arbeid i parlamentet, inklusive et omfattende lovgivningsarbeid.

Nasjonale aviser nedprioriterer EU-politikken til fordel for nasjonal politikk. Nasjonale politikere prioriterer heller ikke EU-politikken.

Nasjonalstatene sender avdankete politikere, som de ønsker å bli kvitt, til europeisk topp-politikk. Annerledes er det med fotballen, hvor det er de beste spillerne som får spille i europeisk toppfotball, European Football Championship. Europeisk topp-politikk har liten prestisje. Europeisk topp-fotball har stor prestisje. Send de beste politikerne til Brussel, og folket vil få interesse for europeisk topp-politikk!! Slik snakket Joschka Fischer.

Det danske folk lever i den illusjon at dansk politikk formes i København. Dansk politikk vedtas i Brussel. Lisboa traktaten er mer demokratisk enn den gamle traktaten, for med Lisboa traktaten må EU-parlamentet være enig i 70 % av lovgivningen for at lovene skal bli vedtatt. Omtrent dette hevdet danske Marlene Wind.

Den norske europakonferansen kan få ringvirkninger i Danmark. Marlene Wind ville forsøke å overtale de danske politikerne til å arrangere europakonferanse i København på norsk maner.

Etter foredrag, diskusjoner og en velfortjent kaffepause er det ikke til å unngå at man selv får noen assosiasjoner. Mine tre assosiasjoner går slik:

Politikere behøver ikke å kunne tenke filosofisk. Politikere må derimot kunne lytte til den politiske opinion, samt å kunne innrette seg deretter. Slik sett er politisk debatt viktig, for når folk snakker sammen, så oppstår lett en opinion, og man begynner å foreta politiske vedtak i overensstemmelse med en bestemt opinion.
Europakonferansen kan være et godt eksempel på politisk snakk. Man slenger ut godord som samarbeid og demokrati, marked og proteksjonisme. Men, man problematiserer ikke godordene. Finanskrisen kan godt være et resultat av politisk snakk. Politisk snakk leder til en opinion, som i sin tur leder til diverse politiske vedtak, som i sin tur leder oss ut i finanskrisen.
Er finanskrisen et resultat av folkeviljen – altså en demokratisk vilje – eller er finanskrisen et resultat av elitens vilje – altså en udemokratisk vilje. Jeg har latt meg fortelle dette: Finanskrisen i USA var et ”resultat” av at finanseliten hadde fått den politiske eliten til å vedta regler som posterte fortjenesten på finanseliten og utgiftene på folket. Slike regler behøver ikke å være uttrykk for folkeviljen. Reglene kan m.a.o. være udemokratiske.